lørdag 20. mars 2010

Smith Westerns


Den selvtitulerte skiva til Smith Westerns som ble utgitt påden eminente labelen Hozac i fjor er en svært lovende debut for dette unge Chicago bandet. Intet nytt her, mer av samme sjarmerende skrangle-garage-pop som så mange andre lefler med om dagen. Flørter litt mer med T-Rex/Marc Bolan er resten av klassen. Klassiske pop-hooks og catchy som bare det, bare spent på hvor mange gjennomlyttinger denne skiva tåler?

fredag 19. mars 2010

White Fence


White Fence (Woodsist) er soloprosjektet til Tim Presley fra Darker My Love, som nå også er blitt med i The Strange Boys. Han var dessuten også vært med på The Falls album ”The Fall - Reformation: Post TL” fra 2007. Han spiller også her sekstitalls psykedelisk pop med garage-preg. Sjarmerende skrangletrommer, noen samplet, noen programmerte og noen er spilt inn, ofte er de så skeive og malplassert, uten at det gjør noe. Skiva blir kanskje litt for lang med dette lo-lo-lo-fi konseptet, men absolutt verdt å sjekke ut;myspace.com/whitefenceband

torsdag 18. mars 2010

R.I.P. Alex Chilton


Alex Chilton, sanger og gitarist fra The Box Tops og Big Star, døde i en alder av 59 i New Orleans i går, sannsynligvis etter et hjerteattak. Han skulle spille med Big Star på SXSW i Austin på lørdag.

torsdag 11. mars 2010

Psychic Ills


NYC kvartetten Psychic Ills fortsetter der de slapp på Mirror Eye, og tar oss med på nok en kosmisk reise med sin skeive rock på sin nye EP, Astral Occurrence. Det er ikke lett å beskrive dette bandet, å bruke slitte begreper som psykedelisk, space og experimentelt er ikke akkurat dekkende for dette bandet, men det er vel noen av ordene som går igjen når man vil prøve å sette ord på det de gjør. Det er fortsatt åpent, løst og jammete, meditativt, den karakteristiske stemmningen og låtstukturene. EP'n ble innspilt på en gammel 4-spors kassettopptaker.
Den er utgitt på australske forlaget The Spring Press og er trykket i 250 eks på hvit vinyl.

Mantis fra Mirror Eye (2009):

Loscil


Loscil – Endless Falls (Kranky 2010)
Loscil er Scott Morgan, som vanligvis spiller trommer med Destroyer. Dette er hans femte album under Loscil navnet. Fortsatt er kjølige ambient electronica som gjelder, og temaet for denne skiva er regn, den begynner og slutter med lyden av regn som Scott har samplet i bakgården sin, og nedbør er visstnok så å si konstant i hans hjemby Vancouver. Mange av de andre lyder på albumet er hentet fra de samme opptakene, bearbeides og kombineres med andre harmoniske lyder for å lage teksturer og droner. Låtene drar seg sakte fremover med seige, ambiente lyder, piano, strykere, de bygges nesten ubemerket opp, krydret med elektro-knitring, noen blips og blops her og der, dype basser og distanserte rytmer. Pianisten Jason Zumpano er den eneste kjent navn fra tidligere album. Kim Koch og Robert Sparks bidrar denne gangen med fiolin og bass. Og for første gang inkluderer Scott vokal på Loscil projektet sitt da når du hører den uventede stemmen til Dan Bejar, bedre kjent som nettopp Destroyer.
Omslagsbildet ble tatt av Scott nyeste samarbeidspartner, hans 4 år gamle datteren Sadie.

Serena-Maneesh : S-M 2: Abyss In B Minor - Premiere Album Stream

søndag 7. mars 2010

Polar Bear


Polar Bear leker seg videre med sin blanding av jazz, funk og elektronika på 'Peepers' (The Leaf Label 2010). Dette er jo tradisjonell jazz hvis sammenligner med det som puttes inn i den båsen i Norge, men trad-jazz er det absolutt ikke. Bandet med base i London ble dannet av Sebastian Rochford, (trommer), Pete Wareham (tenorsaksofon), Mark Lockheart (tenorsaksofon) og Tom Herbert (kontrabass), og Leafcutter John på gitar/mandolin/electronics.
De kommer fra kunsterkollektivet F-IRE (Fellowship for Integrated Rhythmic Expression) som huser en rekker musikere og band som jobber for å fremme kreativ musikk. Skiva begyner ganske så funky, med et arragement og driv som kunne passet bra inn i en 70-talls film, med ganske så be-bop inspirerte saxofoner. Så begyner det å skli ut litt på Drunken Pharoah, der det høres ut som beatsa er noe gode gamle Alec Empire kunne ha skrudd beats sammen til 1996 skiva Hypermodern Jazz 2000.5; en skeiv og oppstykket rytme. Videre så drav skiva seg innom et par meditative låter, et par korte fusion spor, før de hiver seg over noe som kan minne om Mingus’ arrangementer. Bra kombo av tradisjonelle lyder og moderne ideer.
myspace.com/sebastianrochford

onsdag 3. mars 2010

Aids Wolf


Dustin' Off The Sphynx EP (Skin Graft Records 2009).
Dett er er lyden av Aids Wolf (horribelt bandnavn) som tråkker på nervene dine. Denne 4 spors EP’n fra 2009, kom også ut med en nå forlengst utsolgt syv spors bonus kassett, men den er nå tigjenglig digitalt. Dette er en slik utgivelse som får man til å undre om det er bra eller dårlig, riktig eller galt, for det er så ille tilbredt, og så lite tilgjenglig. Der mange andre velger å lag noise med kalkulert spilling og fin, produsert lyd og får et slags kred-jazz-intellektuelt stempel, så gir denne gjengen her blaffen i hva som er korrekt, og hva folk vil ha, dette er villskap og galskap, så overstyrt og skeivt, høres ut som alt er tatt opp med å trykke på rec på kasettspilleren, og bare delt opp sporene før denne utgivelsen. Hver gang det høres ut som om gitaristen begyner på noe som kan minne om et riff, kan du banne på at trommisen kommer inn med en beat som man skulle tro tilhører en annen låt. Denne ytgivelse er langt drøyere en feks min favoritt Lovvers fra 2006. Dette her er lyden av hva jeg setter på når jeg vil at folk skal gå. Man kan spørre seg om hvorfor noen tar seg bryet med å gi ut disse skivene som er så lite tilgjengelig, og som alltid har høykvalitets omslag, visulet og fysisk? Men galskap høres sjelden så tøft ut som her!
Aids Wolf har hatt utgivelser på Lovepump United, Skin Graft Records, Blood of the Drash, Pasalymany Tapes, Kitty Play Records og sikkert noen til...

tirsdag 2. mars 2010

White Hills


White Hills fra New York har sparket i gang maskineriet igjen, på denne selvtitulerte skiva har de fått med Kid Millions fra Oneida på trommer. Albumet ble spilt inn i løpet av tre dager, og ble spilt inn i Oneida's studio The Ocropolis, som ligger i Williamsburg, Brooklyn.
White Hills ble dannet av Dave W. og Ego Sensation i New York 2003. Denne skiva tror jeg er deres fjerde full-lengder, men det er ikke helt lett å få oversikt over diskografien, da den består av sjeldne utgivelser på bittesmå labeler, cd-r, 7", minialbum, split-utgivelser, forskjellig emballasje, cover i hånd-utskårne bokser, svært begrenset opplag osv. De spiller uansett feit, hypnotisk og tung psychedelisk space rock med røtter i Hawkwind, Stooges, Can.. andre ganger flyter de ut og er mer abstrakte. Solid bass og trommespill driver det hele fremover mens gitarer på gitarer krydder det hele med masse lyder og effekter.
På tiden på turne i europa, men kommer ikke til Norge, tsktsk, skjerpings.
Har forøvrig også gitt ut en spilt-12" med med UK legendene The Heads.